I Norge har vi lang tradisjon med allemannsrett – retten til å ferdes fritt i naturen. Den gjelder også langs sjøen, i det som kalles strandsonen.
Et ladet begrep!
Hvor går egentlig grensen mellom fri ferdsel i strandsonene og retten til å hegne om privat eiendom?
Dessverre er ikke lovverket særlig klart, og mye overlates til den enkeltes skjønn. Frem til lovgiver griper pennen og lager faste rammer for allmenheten, oppfordrer jeg til å bruke retten til fri ferdsel, og holde den i hevd, på en respektfull måte. Nedenfor definerer jeg noen utgangspunkt og hovedregler man kan forholde seg til.
Ferdsel i utmark
Strandsonen er området fra sjøen og 100 meter inn på land (pbl § 1-8). Allemannsretten gjelder kun i utmark, også i strandsonen. Vi må derfor definere et skille mellom innmark (den private eiendoms privatsone, dyrket mark m.m.) og utmark (der allemannsretten gjelder). Utmark er typisk skog, fjell, strender og udyrket mark.
Hvis strandsonen regnes som utmark har allmennheten i utgangspunktet rett til å:
- Gå til fots
- Sykle og padle
- Bade, raste, telte og ligge med båt, i opptil to døgn av gangen
- Du kan også fiske fra land og plukke bær
Dette er rettigheter grunneier ikke har rett til å innskrenke, eller vanskeliggjøre.
Når du oppholder deg i utmark må du vise hensyn og ikke skade vegetasjon, strandsoner eller annet.
Merk dere at det kan være ferdselsforbud i verneområder: Noen naturreservater og nasjonalparker har regler mot ilandstigning for å beskytte dyreliv.
Hvor går grensen mellom utmark og innmark?
Selv om vi har allemannsretten i Norge, er det viktig å respektere grunneiers interesser, herunder retten til privatliv. Det er derfor flere grenser å forholde seg til når man nærmer seg en privat eiendom og innmark.
Når det gjelder fri ferdsel, har grensene for det private rom blitt innskrenket gjennom rettspraksis de senere år. I dag regnes grensen for fri og hensynsfull ferdsel (ikke opphold) å gå om lag 20 meter fra hytter og hus (friluftsloven §§ 2, jf. Rt. 2005 s 805). Hvis du er ute på gåtur, bør du være bevisst når du kommer såpass nære, og opptre hensynsfullt og med ekstra varsomhet (friluftsloven § 11).
Et viktig unntak fra “20-metersregelen”, er historiske stier og merkede kyststier, der allmennheten har rett til å gå på eget hjemmelsgrunnlag, uavhengig av avstand til private hus (friluftsloven § 3a). I tillegg er sjøen fri for alle (friluftsloven § 6)
Hvis du skal gjøre mer enn å ferdes, men ønsker å slå deg ned med telt, legge til båt, fiske eller bade, er avstandsreglene naturlig nok annerledes (friluftsloven §§ 7 til 9). Problemet med dagens regelverk er at det ikke er fastsatt en objektiv avstandsgrense. Spørsmålet er hvor belastende slik bruk er for eiendommen. Vi har to ledende rettsavgjørelser som sier noe om grensen. I Rt 1998 s 1164. kom retten til at en avstand på 65 meter fra bebodd hus var for kort, mens i Rt 2007 s 102 kom retten til at 40 meters avstand, etter en konkret vurdering, var langt nok. Eiendommens beliggenhet, bruk og utforming er et viktig hensyn i vurderingen av avstandskravet. Hvis man telter, bader eller legger båt på privat eiendom, vil en avstand på 100-150 meter som regel være i orden.
Bruk sunn fornuft! Du kan for eksempel ikke legge båt til privat brygge eller private båtfester.
Kort oppsummert
Strandsonen er vernet gjennom flere lover for å sikre at vi fortsatt kan nyte naturen langs kysten. Det er en rett vi skal hegne om, slik at ikke stadig større deler gjøres om fra utmark, til innmark og bidrar til å stenge allmenheten ute.
Du har rett til å ferdes i strandsonen, men plikter å vise hensyn. Respekt for miljø og privatliv er nøkkelen til å bevare vår felles kystnatur. Vis hensyn, vit hvor grensa går og vær varsom. Dette gjelder både den som eier og den som besøker.
Med dette ønsker jeg dere alle en god sommer!
Ønsker du hjelp til å forstå grensene – eller står du midt i en konflikt om ferdsel eller eiendomsrett? Jeg bistår deg gjerne. Ta kontakt for en uforpliktende prat.